Det er naturen som spiller hovedrollen når det gjelder å forsvare et land: elver, fjell og daler – hvilke sårbare områder har et land? Og hvordan kan topografien omvendt utnyttes til forsvar? Aldri har den sveitsiske hæren diskutert dette spørsmålet mer intensivt enn før og under andre verdenskrig, da den i stadig større grad ble omringet av de fascistiske aksemaktene. Beliggende midt i Europa kunne den lille alpenstaten ikke håpe på støtte fra utlandet. Sveits var overlatt til seg selv – og klar til å forsvare seg til siste blodsdråpe. I 1939 beordret det sveitsiske forbundsrådet derfor ikke bare generell mobilisering, men satte også i gang et enormt investeringsprogram i anlegg for landsforsvaret. Disse ble også bygget av Implenia, henholdsvis dens forgjengere som Zschokke, Hatt-Haller og Stuag.
Sargans festning
I den østlige delen av Sveits utgjør Rhindalen et naturlig angrepsmål for fiender. Da Implenia mellom 2007 og 2009 oppførte det nye kampopplæringssenteret Øst for den sveitsiske hæren på oppdrag fra VBS, hadde dette også historiske røtter i andre verdenskrig – og hos det zürichske byggefirmaet Hatt-Haller. La oss se tilbake!
I 1939 oppretter den sveitsiske hæren sitt eget byggekontor i Sargans, som i travle perioder sysselsetter opptil 200 personer og blant annet har i oppdrag å utbygge skråningen av Magletsch til en festning. I en krisesituasjon skal den danne en massiv sperring og sikre korridoren mot øst.
Bygging under strengeste hemmelighold
Det politiske presset er stort. I begynnelsen av september invaderte den tyske Wehrmacht Polen og satte dermed i gang andre verdenskrig. Den militære trusselsituasjonen, de utenlandske spionene i landet – alt dette merkes i anbudet. «Anbudene skal leveres 23. oktober 1939 mellom kl. 9 og 11, forseglet og merket med påskriften ‚Anbud for register nr. 5‘, til festningskommandoen (…). Det er under ingen omstendigheter tillatt å sende dem med post.» Man kan knapt forestille seg hva som ville skje hvis kravspesifikasjonen og de utarbeidede planene havnet i fiendens hender. Anbudskonkurransen ble vunnet av Hatt-Haller.
Selve byggeplassene blir strengt bevoktet. I 1941 rekrutterer den sveitsiske hæren i økende grad arbeidsledige som skal fungere som hjelpearbeidere for å fremskynde byggingen av artillerianleggene. En mann fra St. Gallen forteller hvordan han i 1941 ble sendt til festningen Sargans, som var under oppføring. Første stopp var festningskommandoen i Oberschan. «Der fikk jeg en medalje; med denne fikk vi lov til å passere vaktsoldatene ved hovedinngangen og gå inn i Magletsch-fjellet for å arbeide (…). Alle [hjelpearbeiderne] var fra og med da underlagt festningskommandoen, byggefirmaet og de kantonale arbeidsformidlingene og ble overvåket av militærpolitiet; ingen kunne stikke av.»[1]
I en anbudskonkurranse om en asfaltert rullebane på militærflyplassen Saanen i Berner Oberland, som Zschokke vant samtidig, sto det: «Det er kun tillatt å ansette sveitsiske statsborgere med god sveitsisk holdning.»
Derfor øker Bureauet for festningsanlegg, som sentralt organiserer forsvarsprosjektene, tempoet stadig mer i 1941, noe som setter de utførende byggefirmaene i en knipe: De sliter nemlig med den krigsbetingede mangelen på byggematerialer og arbeidskraft.
Mange kvalifiserte arbeidere er i aktiv tjeneste, og utlendinger er uønsket på byggeplassene. Ikke rart at Zschokke SA i sin innstilling om festningen Sasso da Pigna påpeker: «Gitt dagens arbeidsforhold mener vi at den byggetiden som byggherren har angitt for dette anlegget, som skal oppføres i høyfjellet, er noe for knapp.» Zschokke foreslår en realistisk byggetid på 27 måneder. Og taper anbudskonkurransen.
Hatt-Haller fra Zürich får igjen oppdraget, i konsortium med Wyss, Meyer & Co. fra Grenchen. De to firmaene sprenger og støper den 8 000m² store festningen inn i Gotthard-massivet. Festningen har plass til 500 soldater; de fire bunkerkanonene har en rekkevidde på 28 km.
Hardt arbeid: en øyenvitneskildring
Den øvrige vitnen fra St. Gallen rapporterer om arbeidsforholdene på byggeplassene ved festningen Sargans. Først er han opptatt med byggingen av en maskingeværstilling foran festningen: «De utstående ytterveggene ble støpt i betongklasse 500, ca. 3 m tykke og forsterket med armeringsjern i avstander på 15 cm både oppover og nedover, samt horisontalt. Innvendig, litt tilbake fra ytterveggen, ble en panserplate støpt vertikalt inn i sideveggene. Den var ca. 15 cm tykk og hadde et kikkhull og et for våpenet ut mot utsiden. I det indre rommet, som var svært lite i forhold til den store kolossen, var det plass til to soldater, den nødvendige ammunisjonen og et skyts.» Deretter jobbet han i ett år «i den bekmørke, fuktige fjellet». Arbeidet var farlig. «Etter sprengningene om morgenen måtte mennene bruke jernstenger til å dytte ned stein som var sprengt løs, men som ennå ikke hadde falt ned. Under dette arbeidet ble en av arbeiderne drept av en steinplate som falt ned.» Likevel fant hjelpearbeideren tid til lønnsforhandlinger innimellom: «Da jeg etter noen dager fortsatt holdt på med det ensformige spadearbeidet, kom formannen Windler fra firmaet Hatt-Haller bort. Min kommentar: ‚For et så ensformig slit er 90 rappen i timelønn virkelig lite.‘ Han sa at han ville sjekke det, men at han da også ville se bedre innsats. Det ble en kjempesuksess for meg. Ved neste lønningsdag fikk vi 93 rappen. I tillegg fikk vi fra de kantonale arbeidsformidlingene også 1,50 CHF i flyttingstillegg per dag, fordi vi jo jobbet her i nasjonens interesse.»
20 km nordøst for Saanen, i retning Simmental, hadde Zschokke allerede sommeren 1940 påbegynt byggingen av det underjordiske magasinet Weissenbach, som inngår i ammunisjonslageret Blausee-Mitholz. Her lagrer Réduitbrigade 21 kruttet sitt til forsvaret av alpefestningene. For å lede konsortiet mottar Zschokke 1,75 prosent av byggesummen.
Eksplosjonsfare – dessverre også etter krigen
Da andre verdenskrig endelig var over og freden hadde senket seg, ble Sveits rystet av to eksplosjonskatastrofer. I mai 1946 eksploderer ammunisjonslageret ved festningen Dailly, som under Réduits utgjorde den vestlige forsvarslinjen. VBS overlater det farlige oppryddingsarbeidet til et annet av Implenias forgjengerfirmaer, STUAG.
Implenias bygninger knyttet til nasjonal sikkerhet
Også i andre halvdel av det 20. århundret fortsatte Zschokke, Hatt-Haller og Stuag å bygge forsvarsanlegg for den sveitsiske hæren. Fra 2006 har Implenia videreført denne byggetradisjonen. Mange oppdrag fører dem tilbake til tiden under andre verdenskrig. Selv om mange militære baser er blitt nedlagt – anleggene Magletsch og Sasso da Pigna er i dag museer – har andre beholdt sin strategiske betydning.
Rhindalen er for eksempel fortsatt en viktig base for den sveitsiske hæren. Her bygger Implenia det nye kampopplæringssenteret Øst i perioden 2007–2009 for 33 millioner sveitsiske franc.
Det samme gjelder flyplassen i Emmen, som i likhet med Saanen ble åpnet i 1939. Her bygger Implenia mellom 2018 og 2020 en ny hangar – ikke lenger for «ekte» fly, men for droner. Som tidligere gjelder selvfølgelig de strenge sertifiseringskravene fra den sveitsiske hæren og eksplosjonssikkerhetsbestemmelsene også her.
I perioden 2012 til 2014 var Implenia hovedentreprenør og ansvarlig for nybygging og ombygging av kaserneområdet i Herisau AR.
Andre anlegg blir omdisponert. I Hinwil, for eksempel, bygger Implenia mellom 2012 og 2016 et regionalt logistikksenter for den sveitsiske hæren på stedet der det tidligere lå en motorvognpark fra 1950-årene.
