Bygninger fra Implenia til spesielle formål

I det internasjonale Genève er Bains des Pâquis et sted hvor tradisjonen holdes i hevd. Friluftsbadet ligger midt i innsjøen og kan kun nås via en mole (kunstig dam). Det ble oppført i 1872 i tre, men var 60 år senere i forfall. SA Conrad Zschokke fikk oppdraget med totalrenovering i massiv konstruksjon. Først opprettet selskapet en byggeplass ved bredden for prefabrikasjon av påler og betongplater i armert betong, og først deretter ble byggearbeidene ved badet påbegynt. I 1932 kan Zschokke overlevere Bains des Pâquis til byen Genève. Hvilken betydning badet har fått blant befolkningen gjennom årene, viser seg når byen Genève på midten av 1980-tallet ønsker å rive det gamle badet og bygge det på nytt. Motstanden vokser, og en «Association d’usagers des Bains des Pâquis» tar initiativ til en folkeavstemning mot rivingen. Den 25. september 1988 kom det til en avgjørende kamp. Og se der: I folkeavstemningen ble rivningsplanene overveldende forkastet med 72 prosent av stemmene. Bien joué, les Genevois!

I juli 1958 åpner den andre «Schweizerische Ausstellung für Frauenarbeit» (SAFFA) dørene på Landiwiese i Zürich. I paviljonger, teltkonstruksjoner og modellbygninger viser sveitsiske kvinner sin kunstneriske skaperkraft. Bidragene spenner fra hageanlegg, kunst, håndverk og grafikk til selve utstillingens arkitektur. Sjefsarkitekt for SAFFA er den sveitsiske arkitekten Annemarie Hubacher-Constam, her til venstre på bildet sammen med Anna Cordes-Meyer, hennes stedfortreder. De to inspiserer modellen av SAFFAs spektakulære utstillingstårn, som man klatrer opp til via en utvendig spiraltrapp. Byggingen av dette SAFFA-landemerket utføres av det tradisjonsrike Zürich-firmaet Heinr. Hatt-Haller. Landemerket vil dessverre ikke stå lenge: Etter utstillingen vil det bli revet for å holde Landiwiese ved Zürichsjøen ledig for fremtidig bruk.

«Bildet av HHHs nyeste boligblokk for gjestearbeidere illustrerer det på mange måter dominerende problemet med å skaffe arbeidskraft», står det i en firmabrosjyre fra Heinr. Hatt-Haller fra 1964. Det er klart: Gjestearbeiderboligen «Halde», som HHH oppfører rett på fabrikkområdet i Zürich-Binz, er ikke akkurat noen arkitektonisk fryd for øyet. Men HHH er en sosial arbeidsgiver, og sammenlignet med andre boligblokker er bygningen moderne og lys og regnes som et forbilde. Huset står symbolsk for den økende etterspørselen etter utenlandsk arbeidskraft på den tiden, i byggebransjen særlig etter italienere. Følgelig tredoblet antallet italienske statsborgere seg i byen Zürich mellom 1950 og 1964, fra 11'000 til 34'000. Nesten alle gjestearbeiderne kommer til Sveits som «sesongarbeidere» – med en oppholdstillatelse begrenset til ni måneder og uten familie. Derfor foretrekker de (rimelige) kollektivboliger fremfor egne leiligheter.

Noen ganger kommer storhet også til uttrykk i det små, i spontane handlinger. Da det i 1963 skjedde en svært sjelden «Seegfrörni» i Zürich – det vil si at Zürichsjøen frøs helt til – var det byggefirmaet Heinr. Hatt-Haller som reagerte umiddelbart og bygde tretrapper for å gi tilgang til isflaten – til stor glede for befolkningen.

Ivrige lesere av våre historiske jubileumsartikler vet det allerede: Zschokke og vann – det passer sammen som stein og mørtel. Men at SA Conrad Zschokke også viser sin spesielle tilknytning til vannet ved byggingen av et parkeringshus, er likevel overraskende. Eller er det det? Sentrum av Genève var den gang, som i dag, et av de dyreste stedene i Sveits. Samtidig krevde næringslivet parkeringsmuligheter for byens besøkende. Det var et dristig prosjektforslag som SA Conrad Zschokke la frem i 1967, og som sikret dem anbudet på et parkeringshus under vann i Rhône-elvens elveleie. Det skal være plass til 1 200 biler her. I 1968 starter byggearbeidene med oppføringen av en enorm spuntvegg for å tørrlegge byggeområdet. I mars 1970 kan den 85 cm tykke betongplattformen støpes, og godt to år senere, den 24. mai 1972, parkerer den første bilen i Parking du Mont-Blanc. Et år senere inntreffer det magiske øyeblikket: Spundveggene rives ned, og Rhône-elven strømmer inn over parkeringshuset. Fødselen av en ikon under vann.

Et fjell ble til et kraftverk: Byggearbeidene på det som den gang var Storbritannias største byggeprosjekt i historien, pumpekraftverket Dinorwig i Nord-Wales, tok ti år. 12 millioner tonn fjell ble sprengt ut dypt inne i fjellet Elidir Fawr, 1 million tonn betong, 200 000 tonn sement og 4 500 tonn stål ble brukt for å bygge Europas kraftigste pumpekraftverk og det tredje kraftigste i verden. Anlegget produserer den enorme energien ved at vann fra Llyn Peris-sjøen pumpes opp til det høyere beliggende Marchlyn Mawr-reservoaret i perioder med lavt strømforbruk, for deretter å la det renne ned igjen gjennom stollene og turbinene når strømbehovet er stort. I dag er kraftverket, med sine 16 km lange stoller og tunneler og en mektig, 51 m høy kavern, også en turistattraksjon kjent som «Electric Mountain». Bygget av et konsortium med Zschokke-deltakelse – og fremdeles et symbol på teknisk spisskompetanse og bærekraftig infrastruktur.

Ikke alle bygninger oppføres for hverdagsbruk – noen bygges for å håndtere krisesituasjoner: Situasjonen i Midtøsten var anspent på begynnelsen av 1980-tallet. Siden september 1980 har den første Gulfkrigen mellom Iran og Irak herjet. Som Iraks allierte er Saudi-Arabia berettiget bekymret for luft- og rakettangrep fra Iran. Spesielt utsatt er saudiarabernes økonomiske livsnerve: oljeraffineriene i den østlige delen av landet. Som hovedentreprenør får SA Conrad Zschokke i 1982 en ordre på 300 millioner franc for å bygge utallige ABC-beskyttelsesrom på landets raffineringsanlegg. Heldigvis ble disse aldri brukt.

Fra barnebøker og kjærlighetsromaner til dystre skrekkfilmer som «The Lighthouse» – fyrtårn danner bakteppet for utallige historier og filmer. Deres opprinnelige betydning – som uunnværlig navigasjonshjelp for sjøfolk – går derimot stadig mer tapt takket være GPS, radar og elektroniske sjøkart. Det er derfor desto mer overraskende at Bilfinger Berger i 2011 fikk oppdraget med å bygge et 35 meter høyt fyrtårn som ikke engang skal bygges ved en kyst, men midt på det europeiske kontinentet: i Europapark Rust (Tyskland). Nordsjøkysten ligger rundt 720 km unna her. Det er klart at dette fyrtårnet ikke skal tjene som navigasjonshjelp, men som et opplevelsesrom i en opplevelsesverden, nærmere bestemt som en utpost for «Bell Rock», det trolig første «sjøfarerhotellet» med fire stjerner.

Utrolig vakkert: Med byggingen av elefanthuset i Zürich Zoo som et trehus viderefører Implenia i perioden 2012–2014 en lang byggetradisjon: Allerede i 1932 oppførte nemlig Heinr. Hatt-Haller (HHH), et av Implenias forgjengerfirmaer, rovdyrhuset her. Arkitektonisk sett er imidlertid elefanthuset, som er tegnet av Markus Schietsch Architekten, et langt dristigere prosjekt. Hele det bikakeformede taket er en fri form uten konstante krumninger og rundinger, og strekker seg uten støtter over 80 meter, noe som gir et romslig innendørsområde for elefantene.

Forutsetningen for dette var en grundig 3D-planlegging og digitalt genererte data for avmåling og tilskjæring av over 1 000 forskjellige bygningsdeler, noe som igjen krevde presis logistikk. Til tross for de digitale dataene var det imidlertid også behov for nøyaktig håndverk: De 271 lysåpningene ble skåret ut i skallkonstruksjonen med motorsager, som deretter ble lukket igjen med UV-gjennomtrengelig byggefolie og muliggjør et romslig, naturlig lysinnfall. I 2015 ble prosjektet tildelt anerkjennelsesprisen fra fagjuryen til den renommerte sveitsiske trebyggprisen Prix Lignum. Helt fortjent.